Det kan nok være lurt å lære litt om det?

Denne lille, men utrolig kraftige hjernestrukturen kalt amygdala («apekatten») i det limbiske senteret, vist i animasjonen, har langt mer påvirkningskraft enn vi kanskje tror – og i hvert fall mer enn vi ønsker. Det gjelder alle mennesker; ingen av oss er så langt fremme i evolusjonen at vi med «menneskehjernen» kan styre eller kontrollere den. At vi likevel stadig forsøker, er en del av paradokset som kan gjøre oss syke.

​

Den reagerer lynhurtig på eget initiativ (og det må vel være sant, ellers ville vi vel ikke reagert som vi ofte gjør?). Den utløser umiddelbart en kaskade av eldgamle og primitive biologiske prosesser, inkludert «det autonome nervesystemet», før vi med menneskehjernen rekker å skjønne hva som har skjedd. (Også dette må vel være sant, for det er flere grunner til at vi kaller et system «autonomt», jf. at det styrer seg selv.)

Det vi kjenner som følelser handler metaforisk om en «apekatt» (primitive strukturer i hjernen som vi ikke styrer og som er de samme som våre forfedre primatene ble «styrt» av) som gir oss et forslag til en atferdsretning.

Alle følelser motiverer oss til noe – for eksempel frykt, glede, sult, forelskelse, sinne, tristhet, aversjon, sjalusi eller trøtthet. Amygdala styrer ikke alt dette, men den er dominerende i «fight, flight or freeze» og har kraft til å sette i gang prosesser som aktiverer dem. Det vi da føler, er biokjemiske signaler som kroppen reagerer på, samtidig som de gir oss en retning i atferden. Derfor kalles de også «emosjoner» (emovere = «å bevege»). Når det gjelder frykt, handler det for eksempel om å komme seg raskt bort, og organismen produserer da stress tilsvarende styrken i frykten.

Jo sterkere frislipp av biokjemi, desto tydeligere anbefaling til atferdsretning – og desto mer stress for å styrke kroppen til å komme unna eller nærmere.

Ta for eksempel forelskelse: Ingen bestemmer dette selv. Hvilken atferdsretning foreslår organismen da?

​

Og hva med frykt – hvilken atferdsretning foreslår den da?

​

Paradokset er at dette systemet styres av «apekatten», som vurderer for oss og får andre strukturer i hjerne og kropp til å utløse emosjoner og stress – selv om vi ikke ønsker det. (Slik må det være, ellers ville vi latt være å «produsere» dem.) Samtidig tåler systemet paradoksalt nok ikke å ha disse sterke kjemiske stoffene i omløp over tid; da kan både det – og vi – bli syke. Ved langvarig stress skjer nemlig det motsatte av hva kroppen egentlig trenger: Stoffene blir værende for lenge i systemet.

​

Lær mer om dette systemet, og du vil lettere forstå hva som er lurt å gjøre. Å stoppe «apekattens» (amygdalas) første forslag går ikke, men vi kan trene på å håndtere det. Det gir uante muligheter, også med tanke på å styrke psykisk helse og resiliens.